Uncategorized

Hvorfor Kaptein Blueberry

Kaptein Blueberry ved sitt mini museum i stallen

Bakgrunn for nicket mitt

Hva er grunnen for at jeg kaller meg Kaptein Blueberry ja, det har det kommet litt spørsmål om, innimellom, og har forklart så godt som det har latt seg gjøre, og nå kommer den igjen, og i bloggen.

Tegning laget av kunststudent som jeg er Onkel til 😉

Grunnen for at jeg valgte nicket Kaptein Blueberry er ganske enkel, som motstander av rasisme, så var borgerkrigen i USA den første krigen som er ført mot rasisme, og for å hevde menneskers rett til frihet, og at alle er født frie mennesker, det er ikke behov for slaveri, i den tiden man levde i, da verden var i en endring, og det kom krav om å følge etter, og sette slaver fri.

Slaveri har jo og en tusenårig historie, som strekker seg tilbake i tiden før det gamle romerrike, hvor overklassen var frie mennesker, mens underklassen var slaver av overklassen.

På tur mot Brusand fra Sola, med forhest, Lille Bror. Og en nytelse av absolutt frihet.

Så jeg valgte meg en nick da jeg satte meg mer inn i omstendigheter rundt western og western ridning, og satte et fokus på hva som opptar meg i livet, og hva er det som er viktig for meg, som antirasisme.

Og som gammel fan av både tegneserien Jonah Hex og Løytnant Blueberry, så må jeg innrømme å ha latt valget falle på det siste navnet, Blueberry, dette er og fargen blå, som var fargen på Union uniformene, som kjempet mot slaveriet i Sør, som bar gråe uniformer.

og bruker graden Kaptein, da jeg ikke kan tillate meg å plagiere totalt, da det ville for mine del, være meget upassende.

Og med årene, så har jeg gått de små stegene, og latt motet vekkes mer og mer, inntil jeg en dag kunne sette meg i salen, iført en komplett nordstat uniform.

For min del, så sier jeg at jeg lever i tiden ca 1880, når jeg ifører meg uniformen, og pga jeg er litt hektet på cola, og denne ble oppfunnet i 1873, når det kommer til yrke, så er jeg prisjeger 😉 av loven fra 1876, rettsaken Taynor versus Manor, som dannet grunnlag for oppsporing av rømte kriminelle.

Så blir kanskje spørsmålet, hvorfor prisjeger: Her foreligger det og en enkel forklaring, og fra mitt eget liv.

For mange mange år siden, da jeg jobbet som nattportier på hotell, førte tilfeldige omstendigheter til at jeg kom i en situasjon hvor jeg måtte foreta en sivil rettslig pågripelse av en person, som så ble overlevert til politiet.

Da jeg kom ned på politikammeret etter vakten min var ferdig, var første kommentaren, “Er det du som hjelper oss å pågripe etterlyste krimminelle”, og sa som sant var “Ja det er meg det”.

Da viste det seg at han var etterlyst i Haugesund, de var ikke klar over dette da han ble bragt inn i arresten, og dette kom frem, da de kontakten Haugesund, for å få papirer på ham, så her kommer tittelen prisjeger fra, som i 1880 årene, sørget for å bringe inn kriminelle for retten i USA, og som var privatpersoner, eller Bounty hunters 😉

Så dette er min historie .

Advertisements
Uncategorized

Tanker fra en tur

Jeg er jo en av tre som er med å driver en utegang for hester, hvor og min hest står, han er litt stor til å være med hjem, så da blir det på utegang, får se om jeg får meg hund og, når muligheten kommer 😉

Så for to dager siden, så var jeg ute å gikk tur med hesten min, Bror Hidalgo som han heter, hadde nettopp fått vaksine, så da kan jeg ikke gjøre ham svett på tre dager, så han har pause nå, og nyter rolige dager på utegangen, men på Søndag, så er det back in saddle igjen 😉 gleder meg.

Og når jeg ikke kan ri, så tok jeg ham med på en tur rundt på sporet som går rundt utegangen, dette er på 800 meter, så det er litt å spasere, og da vi gikk rundt sporet, så føler jeg alltid en ro som faller over meg, skuldrene senker seg, kropp og sinn bare slapper av, og tanker stopper opp et øyeblikk.

Så lot jeg bare tankene strømme, og roen fylle kropp og sinn, det var bare så stille og rolig rundt meg, jeg stod midt inne på gården omtrent, eller midt på jordene, det var langt til hus i alle retninger, og en total stillhet, akkurat som jeg liker det, rir på tur, for å kunne nyte fred og stillhet, bare oppleve den totale roen som kan senke seg i kropp og sjel.

Bror fikk gresse litt, mens vi stod her, og jeg lot tanker og alt bare fare langt langt bort, og følte skuldrene senke seg rolig.

Da jeg begynte å gå igjen, så kom det rett inn på filosofiske temaer, og må innrømme det er ikke sjelden filosofien kommer inn i tanken, og blir bearbeidet i alle retninger, og utviklet.

Så den tanken som kom til meg nå, det var ettermæle, hva er et menneskes ettermæle, hva er det som blir igjen når jeg ikke lenger kan vandre på jorden, når mine arvinger tar over, og bringer tanker og meninger videre, hva blir da sagt om meg tro, hvordan vil mine to sønner huske Pappaen sin, hva blir sagt om meg når jeg en gang ikke lenger vandrer på denne jorden.

Alle mennesker har både frivillig og ufrivillig et ettermæle, og ord som lever videre

Til eksempel kan jeg trekke frem den gamle presten Lars Oftedal, som var født i 1838. Utdannet seg til prest, og måtte gå av i nåde, da han hadde gjort seg skyldig i usømmeligheten. I familien så snakkes det om at han var litt for glad i korguttene, og derav måtte gå av som prest, så det var ikke utroskap som førte ham av stolen, det var verre. Og ordet lever videre i familien den dag i dag, og nå er det 119 år siden hans død.

Dette forteller jo litt om et menneskes ettermæle, og hva som huskes fra forfedrene, og gir litt tanker om hva som blir husket i fra dagen i dag, hvordan vil familien i fremtiden huske meg, hva blir minnet om meg, som lever til evig tid, og som ikke glemmes, hva bringes videre tro.

Ser jo på mine egne forfedre, og da ikke bare presten, men heller da andre, for å stamtreet så finnes det meget varierte mennesker, som dukker opp.

Det er blant tippoldefedrene, alt fra smeder, kunstnere og tollere, alle trodde han var los, men kirkebøkene avslørte at han var toller, så da ble det korrigert, viktig med rett historie.

Har og funnet ut at det som i dag, er et av Stavangers bedre strøk, er stedet hvor min Oldefar hadde hytte, og det er på Hinna, her hadde man hytte på landet før, og nå er det forsted til Stavanger.

Litt av et ettermæle på hytten til Tippoldefar, og landet, det har blitt forsted.

Så hva blir mitt og for ikke å glemme mange mange andres ettermæle, hva er fotsporene som de legger igjen, hvordan blir vi husket når fremtiden kommer, hva er sporene som etter oss, hva skrives i sten, og lever til evig tid, og hva skrive i sand, og blir visket ut av bølgene som kommer.

Det vil bare fremtiden fortelle, mens vi lever, må vi kanskje tenke oss om to ganger, på hvem vi egentlig er, og hva vi gjør, da vi har et liv etter vi vandrer, og det er ordet som lever videre, som forteller vår historie.

Vårt ettermæle.

Uncategorized

Å leve uten minner fra en barndom

En personlig erfaring,

Jeg husker året 1987, det var året mitt liv begynte. ikke mitt føde år, men året mitt liv startet, som det er i dag. Jeg var 18 år.

Mine første minner fra livet er trehvite vegger, mennesker rundt meg som stiller meg spørsmål, hvor jeg svarer, jeg vet ikke, jeg vet ikke. Og så sier, jeg har vondt, jeg har vondt.

Det er svart, våkner av at noen snakker til meg, jeg ligger på ryggen, en mann sitter ved min side, alt beveger seg. Jeg svarer, og løfter mitt hode, og kjenner et mørke kommer over meg igjen, hører lang borte, han forsvinner igjen, sett opp farten, og alt er mørke.

Våkner av et skarpt lys, løfter hode, hører noen sier, ligg stille, ikke løft hode, glir inn i mørke når jeg legger ned hodet igjen.

Jeg våkner, kjenner alt er mykt rundt meg, kjenner jeg har noe på håndleddet, ser på det, og leser et navn og noen tall. De fester seg.

Våkner og ser rundt meg, alt et hvit, og tenker, er det slik døden er, som blir min første tanke i livet. det eneste jeg husker, er en intens smerte i hodet.

Ser rundt meg, og oppdager noen som går inn i en vegg, det så slik ut for meg, og så ser jeg en klokke på veggen, og tenker, det kan ikke være klokker i himmelen. Og alt blir mørkt igjen.

Våkner igjen, og ser at jeg kommet inn på et rom, med seks senger på, Det står en dame ved siden av sengen min, og hun sier, vi trenger en urinprøve av deg, og hun viser meg et stor beger som er stort i åpningen på toppen, og som smalner nede, kan du bare tisse litt i dette. Sier det skal jeg gjøre, og glir inn i mørket igjen.

Når jeg våkner, er jeg enda alene på rommet, tar trakten, da jeg kjenner at noe vil ut midt på kroppen, og håper dette vil hjelpe, fyller det nesten opp, før jeg klarer å stoppe.

En annen dame kommer og henter det, det var en voksen dose ja. Og går avgårde med prøven min.

Det er kommet flere på rommet, de er alle stille. det er tre eldre menn der inne, og spør etter hvert etter et rom å kunne tisse på, de ser rart på meg, og sier, ja rett nede i gangen så er det et toalett. kommer meg opp og ut av sengen, og støtter meg nedover gangen, og inn på et større rom, med små avlukker, og det føles riktig å sette meg på et slikt sete der, og lar det strømme, og kjenner mørket falle på, og synker sammen.

vet ikke hvor lenge jeg satt der, men våkner igjen, og kommer meg opp, og går ut døren, støtter meg til veggen.

Da kommer det en dame i hvite klær, og sier, der er du, vi har lett etter deg. Og hun følger meg til rommet.

Hvor jeg kommer i sengen og sovner igjen.

Slik gikk mine første dager i livet, kjente en evinnelig smerte i hode, alle lyder var intense, spørsmål var vanskelige å svare på, følte meg nesten frem.

En lege som undersøkte meg, som jeg snakket litt med, sa at jeg hadde kommet inn med mistanke om brudd på hjerneskallen, men jeg hadde vært heldig, og bare fått et skikkelig sår mot hodet, så spurte ham om jeg trenet, og det føltes riktig å si ja, så sa ja, og han repliserte, fortsett med det, tror det kan har reddet det denne gangen.

Her startet mitt liv, jeg var 18 år gammel fant jeg ut etterhvert, nyskjerrig og redd på alt rundt meg, hadde en mor og en lillebror, og satte sammen livet bit for bit, mine første minner er fra familiens hytte, jeg trodde det var hjemme, og syntes vi hadde det fint der oppe, litt øde, spredt med naboer, men og ok.

Husker jeg ønsket å klippe håret mitt, det var så langt, klærne mine var og rare, så byttet dem, hadde en hvit hette genser, med en rosa logo på brystet, som jeg gikk med hele tiden, var det eneste jeg likte.

Håret det ble klippet på Evje, største byen jeg hadde sett, og første beskjeden de fikk av min Mor var, dere må være forsiktige med hodet hans, pga en kraftig hjernerystelse, han kan ikke vaske håret. Og de sa som sant var, vi har ikke vanntrykk, men vi kan klippe håret hans.

Var godt å få det kortere ja, ble litt mer meg da, følte jeg.

Her startet mitt liv, med rolige steg gikk jeg fremover, vi reiste herfra til Oslo kanten, og min Mor snakke om at vi skulle besøke en tante av henne, som hadde et landsted kalt Tåtøy, tenkte ikke noe mer over det, og ble med til ferje kai, og kom endelig frem etter å ha krysset et sund, og da vi svingte opp foran et større herskapshus, så kom det to personer mot meg, gjorde som jeg følte var riktig og hilste på dem, og fikk spørsmålet, kjenner du oss ikke igjen, vi er da gamle kjente, sa som sant var, jeg husker ikke, og min Mor forklarte hurtig om et slag i hodet, og en skade som var pådratt.

Livet var vanskelig, for hvem var egentlig alle menneskene rundt meg, kjente jeg noen av dem, eller ikke.

Det var ikke lett, og følte meg fremover i begynnelsen, hele tiden.

Husker da sommeren var over, og min Mor sa det var nå jeg skulle begynne på skole, sa vel egentlig bare ok, og gjorde meg klar da den dagen kom, og hun kjørte meg inn til Bergeland Videregående skole. Da vi kom til Stavanger, så forklarte hun hvor bussen gikk fra, og hvordan jeg kunne komme frem til den.

Husker hun kjørte inn foran skoleporten, og lot meg gå av, stod lenge og bare kikket på bygget og porten, lurte på hva skal jeg gjøre nå, kikket og kikket og kikket.

Kjente nervene mine var i helspenn, viste ikke hva jeg skulle gjøre, dette var totalt fremmed for meg, ingenting føltes riktig, plutselig var det masse ungdommer rundt meg, og jeg stod mitt inne i en mengde med ungdommer, og tenkte, “Dette klarer jeg ikke”, og snudde meg for å gå, fikk tatt et sted, så hørte jeg en stemme si, “Skal du og begynne her”, da viste jeg det var noen som kjente meg, og repliserte “Ja, jeg skal vist det”.

Og jeg fulgte ham inn gjennom hoveddøren, og så bort mot en vegg med mange A4 lapper hengende, og så sa han, nå får vi finne navnene våre, så vet vi hvor vi skal gå, og jeg lette frem mitt navn, og gikk til rommet, han var i den andre klassen, så vi fikk hver vår klasse, og snakket litt sammen i friminuttene. Og den dag i dag, er jeg takknemlig for at han snakket til meg, ellers så hadde jeg aldri kommet meg inn på grunnfaget innen tømmer, og oppdaget hva skole er.

På skolen her, så etablerte jeg faktisk et vennskap, som er i live den dag i dag. Dette var en kamerat av en som jeg fikk sammen med i klassen, de var en hel gjeng som kom en dag, og hentet en fra klassen, og jeg sa hei, og spurte om å kunne haike et stykke og fikk ja, og så ble det tur nesten helt hjem, de skulle i samme retning, så ga dem busspengene mine, og satt på et stykke, og tok buss siste rest, og vi begynte en lang samtale, som har vart gjennom 32 år nå.

Å si at årene som har vært har vært enkle, er mildt sagt, denne skaden som jeg lever med, har ofte vekket spørsmål, og styrer ofte unna henvendelser som kommer i retning av barndom, og minner, har ingen minner, og kan ikke danne en referanse, eller opplevelse, det er et stort tom hull i sinnet, slik er det å leve med en gammel kropp, og en hukommelse som bare er litt over 30 år.

I starten gikk jeg mye på instinkt, trakk meg mye unna mennesker og, var ofte for meg selv, og gikk turer.

Da jeg kom til skolen, fikk jeg venner, og min Mor fortalte om venner som jeg ikke hadde sett på mange mnd som hun sa, og spurte om jeg hadde sluttet å gå til dem, spurte hvor de var hen, og hun forklarte veien, og gikk så godt jeg kunne. Etterhvert så fant jeg frem til et hus, som ga meg en følelse av å kjenne til. Var usikker på hva som ville treffe meg, når jeg trykket ned dørklinken, og gikk inn.

Men fikk et hei, og lenge siden, og hvor har du vært, sa som sant var for min del, hadde hatt ferie og begynt på skolen.

Og lyttet så, og snakket litt, men ikke for meget, følte ikke den store tilhørigheten, selv om det nok var kjente av meg.

Slik begynte et liv, og lever enda et liv, minner er skapt gjennom årene som har gått, og en forståelse av livet er skapt.

Ofte ønsker jeg at jeg kunne huske barndom, og mennesker som har vært der. Men har i dag avfunnet meg med situasjonen, og lever videre, fremtiden er ikke bak meg, den er foran meg, så ser jeg når årene kommer, hva de fører med seg.

Uncategorized

Refleksjoner

Ja, nå skal jeg komme med en av mine kryptiske oppdateringer igjen da.

For min del, så er ærlighet meget viktig, er ikke alt jeg sier, men når jeg sier, så skal det være en sannhet, og alvor ikke minst, så jeg har tidvis trukket frem enkelte deler av livet mitt da, og lagt det ut her, med en tanke bak det, og fordi jeg ønsket å dele litt av livet mitt, ikke så mye, men litt, tror ikke en gang 2 % av livet mitt havner på nett her, men har og en blogg, (som jeg nå kopierer fra FB til ), hvor jeg tidvis deler tanker da, men der kommer det og bare noen tanker, og en brøkdel av livet frem.

Skal man kjenne noen, så ikke tro det er nok å lese FB eller blogg, man blir kjent med mennesker når man snakker med dem, og lytter på tankene de legger frem, og ikke det som glorifiseres på nett… Unnskyld språket, men har en vane med klar tale.

Så poenget da, for noen år siden, så var jeg på slutten av en periode, eller mange mange år som gjeldsslave kommet til en slutt på dette. Og la dette ut som en status oppdatering, ikke det at jeg skammer meg over det, ser mange rundt meg som er gjeldsslaver, men de er som oftest heldige og eier noe, som hus eller leilighet, for min del, så var det rot, og dårlig styring fra min side, som veltet meg, og ga meg noen pinefulle år.

Så da jeg endelig var kvitt alt, og kunne sette et punktum, så skrev jeg på FB, endelig slutt på gjeldsslave tiden. Hvorfor, fordi jeg var stolt av å ha kommet til en ende på en lang lang del av livet. derav så la jeg det ut, stolthet. Er det et forbud mot å være stolt tro, eller våge å si noe rett ut. Og har i dag stålkontroll på økonomien. Lært på den harde måten.

MEN her høstet jeg negative kommentarer privat, som at jeg ikke burde ha skrevet dette, det er ingen som har noe med det, men stod på mitt, og skrev det med stolthet, og lot det stå.

Så publiserte jeg en status igjen, etter at jeg fikk et jobb avslag, har nettopp mistet en jobb pga nedbemanning, men var nok heller ikke rett for meg, så da er det å komme seg videre, og skriver søknader, første gikk ut, dagen etter jeg ble ledig. og har fått første avslag. Ja jeg vet at det er nok noen som sitter å koser seg med at jeg har fått avslag, og sier “hahaha, han får ikke jobb igjen”, skal jeg bry meg om dette, nei jeg deler tanken for det var en opplevelse av de 2 % som jeg ønsket å dele, og snart er jeg i jobb igjen, og kan realisere resten av livet, med de tankene som er landet for det.

Men skal innrømme jeg synes synd på enkelte mennesker, synd på dem som sier hahaha, og koser seg over at jeg fikk avslag, og stiller spørsmål ved hvorfor de gleder seg over et menneskes ulykke, som et avslag kan være.

For meg er det bare en mulighet for en enda bedre jobb, ikke annet, ser bare større muligheter der ute. Skal jeg kose meg over at andre er i en ulykkelig situasjon, NEI, det kunne aldri falt meg inn, synes heller synd på dem, og håper de kommer seg videre, selv om de koser seg med andres ulykke, for min lykke blir bare større når jeg lykkes igjen, for den dagen kommer.

Og håper de som er i ulykken, klarer å komme seg videre, og ut av den.

Uncategorized

Om sladder og baksnakking

Familieselskap ja. Jeg fikk en meget interessant telefon i dag, som omhandlet at det har vært et familieselskap for ikke så lenge siden, noe jeg må innrømme hørtes koselig ut, det er alltid hyggelig å høre at familier tar seg tid til å samles, og prate sammen.

Og det som jeg fikk høre, var litt spesielt i denne sammenhengen, var at jeg hadde dukket opp som et samtale emne under familiesamlingen, det er jo alltid hyggelig å bli minnet, og kanskje man trekker frem gode minner som er opplevet sammen med meg, og den tiden jeg var der.

Men her var det heller det motsatte, det gikk nesten konkurranse i å komme med negative henvisninger til meg og min person. Uten at jeg selv kunne være tilstede å rette et eventuelt forsvar mot påståtte negative kommentarer.

Jeg har bokstavelig talt blitt baksnakket i et familieselskap, på en måte så føler jeg meg beæret, at de velger å bruke så mye tid av en familiær samling, til å komme med negative påstander om meg og min person.

En farse med ren sladder er fremført, for å si det med enkle ord.

Så tenker jeg jo videre, og begynner å lure, på hva er egentlig verdiene i denne familien, når de bruker nesten et helt familieselskap til å snakke negativt om en person som ikke er tilstede, er de så fattige i sine områder, at de kan ikke trekke frem noe annet å snakke om, en å ha en konkurranse innen negativitet om et menneske som ikke en gang er til stede.

For rik er den som klarer å styre sin tunge, og la andre være i fred, og fremhever heller et annet menneske sine positive sider, og lar det negative være, og om man ikke kan si noe positivt, så omtaler man ikke en annen person.

Jeg husker en gang for mange mange år siden, da jeg skulle besøke min Mormor, hun bodde i blokk, så det var jo flere som bodde der, og da jeg kom, så satt en del av den eldre garde uten, hilset selvfølgelig på dem alle sammen, og gikk så opp til min Mormor.

Men en tanke slo meg, de som satt der ute, de var jo på hennes alder, så hvorfor ikke henne selv.

Kom opp og gikk inn, og hilste på min Mormor, og spurte hvorfor hun ikke satt ute med de andre fra blokken, som satt utenfor.

Og fikk et kontant svar med at det ønsket hun ikke, for de som sitter der ute farer bare med sladder, og det er jeg ikke interessert i å høre på.

Så min gamle Mormor var det litt tak i, og hun sa klart fra hva hun godt tok, og ikke.

Det har og vært litt av min lære, å ikke fare med sladder, eller å gå bak ryggen på andre mennesker.

Det gir meg ingen gode tanker eller følelser om jeg skulle gjøre noe i denne retningen, så velger mine ord med omhu, og lar dem falle.

Skal jeg si noe negativt, så går jeg ut på stranden, og skriver det i sanden, så er et det ute, og lar vinden og havet vaske det vekk.

Nekter å la slike ord komme over mine lepper.

Kommer heller aldri til å si at jeg er bedre, eller mer verdt enn noe annet menneske, for det er jeg ikke, vi er alle like mye verdt.

Men mine prinsipper, og moralske aspekter kommer fra et annet punkt, og skaper en differanse mellom mennesker.

Samme med opplevelser og erfaringer gjennom livet.
For mitt liv har vært og er rikt, så jeg trenger ikke å snakke ned om noen, eller bak ryggen på noen.

Da jeg har så mye annet verdifullt i livet å snakke om.

Uncategorized

Historier som mine barn vokste opp med

gettyimages-717386239

Det var da min yngste sønn var rundt 5 år gammel, da han opplevet å nesten se meg bli knust under en bil, som jeg jobbet med…..

Jeg lå under bilen for å feste drivakselen på bilen som jeg hadde, en mercedes 190E, og de har som sagt todelt drivaksel, og her hadde den hoppet av på den ene siden, så jeg lå under og skulle festes denne igjen, da bilen plutselig vippet på jekken, og skled bakover…..
Min yngste satt i en trapp og spillet gameboy, og hørte bare Pappa rope om hjelp tre ganger, og så bilen bevege seg…..
Heldigvis så hadde jeg lagt et hjul under, som bilen landet på, og unngikk så vidt å komme i klem under bilen.
Da jeg kom ut fra å ha ligger under bilen, stod det en liten gutt på fire år med store tårer i øynene sine, som var sikker på at nå skulle Pappa og dø, det hørtes slik ut for ham, året før så døde hans Bonus Bestefar, så han var knust, denne lille gutten. Da han var sikker på at nå skulle Pappa og forsvinne og dø……
Så da kunne jeg jo ikke gjøre annet enn å avsløre en av mitt livs store hemmeligheter… Og det var ikke verre enn at jeg røpet at alle tror at Pappa er 36 år, men han er egentlig 236 år, så Pappa har levet lenge, og skal leve lenge enda, så Pappa skal kanskje aldri dø han……
Fikk noen store øyne på meg, og et glimt av håpet i et lite øye, og en lykke som strålte over hele hans ansikt, og glede som ikke kan beskrives da…..
Og som har gitt opphav til mange mange historier opp gjennom årene, om hva jeg har opplevet som har levet så lenge da
Og hva kan jeg trekke frem da tro.. Det er jo viktig å stimulerer de små oppvoksende sine sinn, og la dem få skikkelige forbilder, så de klarer å nå så mange mål som mulig i livet sitt.
Ser jo at nå, så er min eldste på vei mot master i Nordisk litteratur, og min yngste studerer dans på privatskole i Frankrike, de har gått med ubehersket mot, og slått ned alle hindringer, da de har lært, at alle mål kan oppnås, om man bare kjemper lenge nok, og Pappa har jo levet i over 200 år, så da må man kunne sette seg store mål, og oppnå dem
Og for har jo hatt mange historier å fortelle, da jeg etter sigende ikke kunne bare bo en plass, men har reist verden rundt, siden jeg aldri ble eldre
Så har jobbet i en hel verden, og skapt mange forunderlige tanker hos mine sønner, og en egen kreativitet, som driver dem videre, og lar dem oppleve en verden uten grenser, og med utallige muligheter, som et åpent sinn kan se…..
Og får vel komme inn på en historie som jeg en gang fortalte dem da…..
Det var i årene 1870-1880, da jeg streifet rundt i USA.. Har heldigvis lest masse historie, så har meget å ta av, og mange forskjellige erfaringer i livet, så meget å spe på med. Så historien er jo enkel, da jeg var endel av US Marshall i statene, og reiste fra stat til stat, som lovens håndhever, og det som var litt spesielt, var vel at jeg red en kullsort hest, og hadde en ulv som følgesvenn med meg, gjennom mange eventyr……
Og har ikke tall på alle gangene ulven reddet meg ut av farer og problemer, og kalte ham som sagt bare ulv
han fulgte meg gjennom mange mange år, og da slutten nærmet seg, så ba han meg bare om å følge ham, og lyttet på ham, og fulgte ham høyt opp i fjellene i Arizona, vi red gjennom tykk skog, og meget oppover, da vi etterhvert kom til en smal hule, her valgte han å krype inn, stakk hodet ut, og lurte på om ikke jeg skulle følge ham, og sa som sant var, min venn, jeg kan ikke følge deg innover, noen må passe på vår venn Blackie her, som jeg kalte hesten, skjønte at hans time var begynt å nærme seg, og at vi var ved hans siste hvile sted, denne natten kom han ikke til å overleve
Så han krøp inn i hulen, og jeg laget for min del, et bål, og sørget for at hesten min hadde alt han trenge, og lot ham vandre fritt omkring, plystret jeg, så kom han, og følte han seg utrygg, så søkte han til meg.
Og jeg satt her ved hulen, hvor min venn Ulven lå på sine siste timer, mens Blackie vandret rundt og spiste gress, og bare nødt friheten…..
Plutselig da skumringen var begynt, så søkte hesten mot meg, og jeg fikk en følelse av å ikke være alene lenger, og så små bevegelser i skogen, ikke for nærme, på avstand, og så så jeg plutselig glimt av grå glimt, og viste at det var ulver som hadde funnet oss….
Men de sirkulerte bare rundt oss, ingen av dem søkte mot oss, så hørte jeg bare en rolig knurring fra hulen, som om en beskjed ble gitt, og forsto at det måtte være familien til Ulv som kom for å ta farvel med ham.
Bak oss var det en høyde i fjellet, følte at det var noe her oppe, og så oppover, men kunne ikke se noe, så kom det stille først, så høyere, og lyden av ulvenes ul, det kom i lave toner først, så høyere, omtrent som en klagesang, og hørte et ul fra hulen, som et svar til dem.
Hele natten satt jeg opp, og kjente på varmen fra bålet, og hørte på lydene av tassende poter i kratt og skog, hele tiden sirkulerte de rundt oss, kom ikke nærmere, men hele tiden på en avstand…..
Så kjenner jeg en rolig bris som stryker forbi meg ,det har vært stille i luften hele natten, men nå kom det en rolig lett vind drag, og jeg viste at sjelen til Ulven hadde vandret videre, og min venn fikk hvile i fred.
Jeg hørte lyden av tassende poter som fjernet seg, de ble lenger og lenger borte, ja selv en kilometer unna kunne jeg høre dem, og den stille lyden de laget, slike er det når man klarer å bli et med naturen, andre sanser kommer inn, og man hører på en annen måte….
Opplevet det samme for ikke så lenge siden i dag, da jeg var ute og trenet Bror, hesten min, som jeg kaller Bror Hidalgo……
Jeg hørte knasing i grus, som om det var rett på siden av meg, jeg red nedover sporet, og det var bare meg og Bror, og så ser jeg meg til venstre, og vel 50-60 meter unna, så er det en som går på grusveien, og jeg hørte dette som om det skulle vært på siden av meg……
En neste gang, så var jeg ute å kikket over alle jordene, for det var litt storm, for et par uker siden, og vi hadde det heftig med vindkast på gården. Så stoppet jeg, og satte meg ned ved enden av gården, og tok meg en liten pause, og lot bare naturen synke innover, så hører jeg etterhvert skritt i grus, og stemmer i det fjerne, og kikker opp, det går folk på gangveien, som er et par hundre meter unna, hører de snakker sammen, de går en på grusveien, hørte skrittene hans i grusen….. Hørselen er noe rart noe……
Og naturen for ikke å glemme, og hva man kan sanse, om man følger med….
Fortalte en kamerat om rideturen, og knasingen i grusen, som var som om han skulle vært på siden av, og han repliserte bare med, at du har blitt en sånn villmarkens sønn du…..
Digget bare den kommentaren ja
 Skal ikke skjule det nei
Og har som sagt levet lenge, og latt sanser utvikle seg, så hvem vet, kanskje er jeg snart 250 år
Uncategorized

Når er man Norsk nok

Når man er innvandrer, når blir man norsk. Eller blir man noen gang norsk

Jeg leste en artikkel om innvandring og integrering, og hvordan man passer inn i deg norske samfunnet, for hvor kommer man egentlig fra, hva er opphavet til det enkelte menneske.

Selv om man er mørk i huden, så betyr ikke dette at man kommer fra et annet land, personen kan like så vel komme fra Tromsø, Gjøvik, Stavanger eller Hamar. For det er stedet hvor personen er født, og har sine røtter fra oppveksten, og kan fortelle en historie fra, det er deres hjemsted, selv om huden er mørkere enn mange andre som lever i landet, så er man norsk nok da, eller må det mer til….

Det forekommer rasisme i dette landet, mye rasisme etterhvert, og jeg liker det ikke, kommer heller aldri til å like det, eller la det bli godtatt.

Min yngste sønn er mørk i huden, hans mor er Filippiner, hun kom til Norge som 13 åring, da hennes mor traff en norsk sjømann, så han er første generasjons nordmann på sin side, jeg har en historie tilbake til Skottland i året 1710, og et virvar med røtter bygger seg opp i byen Stavanger , satte opp stamtreet, så kjenner historien godt.

Og er jeg nordmann da, er jeg norsk nok, eller ikke.

Har jo røtter som strekker seg ut av landet, kan norsk kultur, selv om jeg stiller spørsmål ved mye av den, og opphavet til den.

Hvor godt integrert er egentlig vi som bor i dette landet, som ytrer mange meninger mot innvandrer som flykter fra et land, og bosetter seg i et annet.

Ja jeg er enig i deler av det som kommer frem, og stiller ofte spørsmål, ved hvordan kan noen som har flyktet fra krig i et land, plutselig reise tilbake som turister, så snart oppholdstillatelsen er ok, og lever på norske samfunns ytelser. Det er dyrt å reise, men de må jo kjenne sin egen Bestefar som de sier, da er det trygt, men snakker man om å ta fra dem flyktning status, da er man rasist. Og hvem er egentlig rasisten i det bilde tro.

Jeg er og gammel nok til å huske samfunnets endringer, hvor jeg bor, jeg er født i Stavanger, flyttet til Sandnes da jeg var to år gammel, og vokste opp i den byen.

Har aldri følt noen tilhørighet til Sandnes, heller Stavanger, hvor jeg flyttet tilbake til i tyve årene, og har blitt værende.

Husker da jeg oppdaget postere, som ville skape Sandnes og Jæren utover til USAs svar på Sørstatene, et sted hvor rasisme er akseptert i en hverdag, og “slaveri” tillatt.

Det var til og med en egen pub i Sandnes med banneret “Hvit makt” over baren, er det et slikt sted man ønsker å la sine barn vokse opp, et sted man vil frivillig bli identifisert med.

Fra min side så har sinnet alltid vært åpent og reflektert, ser mulighet, ser hindringer, stiller spørsmål, om hva, hvem, hvorfor.

Hvorfor er det enkelte i innvandrer miljøet som kjemper så sterkt mot integrering, at de stenger seg ute av samfunnet.

Hva er mange av de som kommer til landet som flyktninger sine kjerneverdier, hva er verdifullt for dem i livet.

Hvorfor flykter de fra et land, og så reiser tilbake som turister i senere tid.

Når de kan reise som turister, hvorfor flytter de ikke tilbake, og blir med å bygge opplandet, får en ny start hvor de høre hjemme, og hvor hjemlandet er.

Å integreres betyr å bli endel av et annet land, det betyr å kunne ta hele landets verdier til seg, og etterleve dem, på både godt og vondt.

Om om noen har barn, som blir “for norske”, så er dette ikke farlig, det er positivt for dem, da det vil hjelpe dem senere i livet, for de er norske, de er født i Norge, og vokser opp i Norge. Det nytter ikke å si, jeg er fra Somalia, og være født i Norge , det kan være faren eller moren, eller bestefaren er født i Somalia, men selv så er man fra der man fødes. Derav Norsk