Uncategorized

Forbannet, sint, skuffet

Jeg er forbannet, sint og skuffet. Alt i en enkelt gang.

Og det er lett å si en enkelt gang. Men å gjøre meg skikkelig forbannet, det må innrømmes å være en mesterlig utførelse.

For å bli forbannet, det er noe som sjelden forekommer fra min side, ja jeg sier klart fra, og hva jeg mener, og snakker rett fra leveren, og sier hva jeg mener.

Men i dag så har jeg for første gang i mitt liv, sagt til et annet menneske, “jeg håper når din tid kommer, at du havner i det svarteste helvete som måtte finnes”

Dette er ord som jeg aldri før har brukt, men av sinne, så valgte jeg å bruke dem i skriftlig form i dag.

Og lot dem komme ut, og når skriver jeg om dette, for å slippe det ut i et annet forum.

For et menneske der ute, har fått en fiende fra helvete.

En jeg kjente en gang, beskrev meg bare på en enkel måte etter mange år.

Du har to sider som menneske, enten er du “Guardien angel” eller så er du “Djevelens høyre hånd”, og jeg er glad jeg kjenner deg som Guardien angel.

Den andre siden har et menneske vekket for alvor. Og det gjør meg forbannet

Advertisements
Uncategorized

Litt fra livet mitt

Blitt lenge siden jeg delte noen tanker nå ja, altfor lenge siden, trodde nesten jeg skulle glemme denne bloggen, men stopper ikke, har bare hatt litt andre engasjementer gående, og da må litt stoppe opp, Og noe annet komme frem i lyset, siden jeg ble ledig i Januar, har jeg hatt fokus på å søke jobb, og laget en egen jobb blogg, men det er som sagt en annen blogg.

Har og søkt etter likesinnede, og funnet litt av dem.

Så opplever litt mer fellesskap med tanke på interessen for det gamle western, og liv og levnet derfra. Er kommet i kontakt med en Trapper gruppe på østlandet, som driver å lager de vakreste ting av skinn, utrolig nydelig. Og har en nabolaget, som det holdes kontakt med, og skal på treff i sommer.

Har satt ut en annonse om å kunne lage en westernby på Jæren, som har ført frem til både avisreportasje, og intervju på NRK P3, så det hender litt i livet kan man si, og det går fremover, så har ikke stille stunder, men det går i et med trening av hest, søking av jobb, litt blogging, og venner som det holdes kontakt med.

Og må innrømme, ser frem til dagene som kommer, de gir meg masse glede, og ser frem til dagen jeg kommer i jobb igjen, da enkelte deler av livet stopper opp, når jeg ikke er i jobb, som en mulighet for egen bolig.

Her er det meste klart, men mangler jobb, da jeg må låne meg opp endel, før jeg kan komme i gange med det som skal bli min bolig livet, og det er et minihus.

Har en bakgrunn fra yrkesskole, så har tegnet og designet det hele selv, og har funnet henger, så alt er klar, mangler bare jobb, så er det å komme i gang ja.

Så det var litt mer fra mitt liv denne gang 😉

Uncategorized

Å være fordomsfull

Hva vil det si å ha fordommer, å kunne hate noen, å kunne komme med hatefulle ytringer, å kunne si til noen, at man hater dem, og man hater det som de kommer med i livet, og at man hater det de gjør.

Jeg har fått hat kommentarer via Facebook for en tid siden, på en side angående mitt lille mini museum, har det i bloggen og da, så bare å skrolle ned litt, så dukker det opp…

https://kapteinblueberry.wordpress.com/2018/07/26/mitt-lille-mini-museum-i-stallen/ Og her er linken

Hva er det egentlig som får et menneske til å fremføre en hat ytring, som kommer med uttalelser at det hater et annet menneske, og hva det står for, var kanskje upassende av meg, men fremfor å svare i lange setninger, så trakk jeg frem et menneskelig aspekt fra bloggen, hvor jeg stiller spørsmålet, hva vil det si å være et menneske.

Lenge har jeg tenkt på det, lenge har jeg forsøkt å sette meg inn i følelsen av å hate et annet menneske, men det ligger tydeligvis ikke i min natur å vekke en slik tanke eller følelse, jeg klarer ikke å skape en slik relasjon, jeg forstår et menneskes handlinger, ut fra menneskes erfaringer og opplevelser av verden rundt seg, dette er og forankret i klinisk psykologi.

Noe som må innrømmes å være et meget bredt interesse felt for min del, spesielt Carl Gustav Jungs lære, men dette er en annen side av livet mitt. Trekker her frem et hat spørsmål.

Å bli hatet , hva gjør det mot meg, hva gjør det med meg, hva tanker gir det meg, hva blir spørsmålene som stillet i et stille sinn, som skaper en dybde, og forståelse av hatet.

Hvorfor oppstår hat i et samfunn, og hva gjør det egentlig med mennesker rundt oss, hva skaper det videre for oss som lever med å være hatet og foraktet.

Skal jeg føle frykt, skal jeg være nervøs, skal jeg gjemme meg, er det mennesker jeg bør unngå, er det steder jeg bør unngå.

Mange spørsmål reiser seg når man mottar en hat melding, og spørsmålene utformer egentlig bare flere spørsmål, etterhvert som man setter svar på spørsmålene som er fremført, og man søker svar på flere spørsmål, hvor stopper det egentlig. Når slutter man å bry seg, vektlegger man egentlig hatet, eller ikke.

NEI !!!, er mitt kontant svar, jeg vektlegger ikke hatet, jeg ser meldingen om hat som kom, og tenkte, det er menneskets eget valg, og forteller nok mer om mennesket selv, enn det forteller om meg som menneske. Jeg er et menneske, og velger å stå for de valgene som jeg har gjort gjennom et langt og innholdsrikt liv, for det er mine valg som har ført meg til stedet hvor jeg er i dag, og ingen andre sine valg, de menneskene som velger å gå ved min side gjennom livet, de har gjort sine valg, de som velger å hate meg, har og gjort sine valg, og må leve med dem, og kjenne på følelsene som de valgene gir.

Når det kommer til hat, så tenker jeg, dette må jo være en fortærende følelse, for i et menneskelig perspektiv, så fortæres vi av det negative, det positive styrker oss, og får oss opp og frem, det negative trekker oss ned, og lukker oss, og skaper en fortærelse av oss som mennesker, som ikke lar oss leve i frihet, men skaper et menneskelig bur i vårt eget sinn, som ikke lar oss slippe fri, som ikke lar oss bevege oss fritt i samfunnet, som setter grenser for hvor vi kan gå, hva vi kan gjøre, hvor vi kan være, for vi kan støte på noen som vi ikke liker, eller vil se igjen, for man hater denne personen.

Er det slik noen ønsker å leve et liv, for min del, så er det ikke ønskelig å leve på denne måten, så ønsker alle velkommen inn i livet, selv om det har vært mennesker i livet mitt, som jeg ikke har tilført meg noe positivt, så velger jeg ikke å hate dem for dette, da velger jeg heller å begrense kontakten, og gå videre på de veiene som er positive for min del, som jeg meg gode og sunne referansen i livet.

Og å komme med en hatefull uttalelse, det vil ikke komme fra min side, alle mennesker har noe godt i seg, det er et spørsmål om de lar det komme frem eller ikke, det negative skaper hat, det positive skaper gode følelser, vær nøye med hva man velger å vektlegge.

Man skal leve et helt liv med følelsen som skapes.

Uncategorized

Hvorfor Kaptein Blueberry

Kaptein Blueberry ved sitt mini museum i stallen

Bakgrunn for nicket mitt

Hva er grunnen for at jeg kaller meg Kaptein Blueberry ja, det har det kommet litt spørsmål om, innimellom, og har forklart så godt som det har latt seg gjøre, og nå kommer den igjen, og i bloggen.

Tegning laget av kunststudent som jeg er Onkel til 😉

Grunnen for at jeg valgte nicket Kaptein Blueberry er ganske enkel, som motstander av rasisme, så var borgerkrigen i USA den første krigen som er ført mot rasisme, og for å hevde menneskers rett til frihet, og at alle er født frie mennesker, det er ikke behov for slaveri, i den tiden man levde i, da verden var i en endring, og det kom krav om å følge etter, og sette slaver fri.

Slaveri har jo og en tusenårig historie, som strekker seg tilbake i tiden før det gamle romerrike, hvor overklassen var frie mennesker, mens underklassen var slaver av overklassen.

På tur mot Brusand fra Sola, med forhest, Lille Bror. Og en nytelse av absolutt frihet.

Så jeg valgte meg en nick da jeg satte meg mer inn i omstendigheter rundt western og western ridning, og satte et fokus på hva som opptar meg i livet, og hva er det som er viktig for meg, som antirasisme.

Og som gammel fan av både tegneserien Jonah Hex og Løytnant Blueberry, så må jeg innrømme å ha latt valget falle på det siste navnet, Blueberry, dette er og fargen blå, som var fargen på Union uniformene, som kjempet mot slaveriet i Sør, som bar gråe uniformer.

og bruker graden Kaptein, da jeg ikke kan tillate meg å plagiere totalt, da det ville for mine del, være meget upassende.

Og med årene, så har jeg gått de små stegene, og latt motet vekkes mer og mer, inntil jeg en dag kunne sette meg i salen, iført en komplett nordstat uniform.

For min del, så sier jeg at jeg lever i tiden ca 1880, når jeg ifører meg uniformen, og pga jeg er litt hektet på cola, og denne ble oppfunnet i 1873, når det kommer til yrke, så er jeg prisjeger 😉 av loven fra 1876, rettsaken Taynor versus Manor, som dannet grunnlag for oppsporing av rømte kriminelle.

Så blir kanskje spørsmålet, hvorfor prisjeger: Her foreligger det og en enkel forklaring, og fra mitt eget liv.

For mange mange år siden, da jeg jobbet som nattportier på hotell, førte tilfeldige omstendigheter til at jeg kom i en situasjon hvor jeg måtte foreta en sivil rettslig pågripelse av en person, som så ble overlevert til politiet.

Da jeg kom ned på politikammeret etter vakten min var ferdig, var første kommentaren, “Er det du som hjelper oss å pågripe etterlyste krimminelle”, og sa som sant var “Ja det er meg det”.

Da viste det seg at han var etterlyst i Haugesund, de var ikke klar over dette da han ble bragt inn i arresten, og dette kom frem, da de kontakten Haugesund, for å få papirer på ham, så her kommer tittelen prisjeger fra, som i 1880 årene, sørget for å bringe inn kriminelle for retten i USA, og som var privatpersoner, eller Bounty hunters 😉

Så dette er min historie .

Uncategorized

Tanker fra en tur

Jeg er jo en av tre som er med å driver en utegang for hester, hvor og min hest står, han er litt stor til å være med hjem, så da blir det på utegang, får se om jeg får meg hund og, når muligheten kommer 😉

Så for to dager siden, så var jeg ute å gikk tur med hesten min, Bror Hidalgo som han heter, hadde nettopp fått vaksine, så da kan jeg ikke gjøre ham svett på tre dager, så han har pause nå, og nyter rolige dager på utegangen, men på Søndag, så er det back in saddle igjen 😉 gleder meg.

Og når jeg ikke kan ri, så tok jeg ham med på en tur rundt på sporet som går rundt utegangen, dette er på 800 meter, så det er litt å spasere, og da vi gikk rundt sporet, så føler jeg alltid en ro som faller over meg, skuldrene senker seg, kropp og sinn bare slapper av, og tanker stopper opp et øyeblikk.

Så lot jeg bare tankene strømme, og roen fylle kropp og sinn, det var bare så stille og rolig rundt meg, jeg stod midt inne på gården omtrent, eller midt på jordene, det var langt til hus i alle retninger, og en total stillhet, akkurat som jeg liker det, rir på tur, for å kunne nyte fred og stillhet, bare oppleve den totale roen som kan senke seg i kropp og sjel.

Bror fikk gresse litt, mens vi stod her, og jeg lot tanker og alt bare fare langt langt bort, og følte skuldrene senke seg rolig.

Da jeg begynte å gå igjen, så kom det rett inn på filosofiske temaer, og må innrømme det er ikke sjelden filosofien kommer inn i tanken, og blir bearbeidet i alle retninger, og utviklet.

Så den tanken som kom til meg nå, det var ettermæle, hva er et menneskes ettermæle, hva er det som blir igjen når jeg ikke lenger kan vandre på jorden, når mine arvinger tar over, og bringer tanker og meninger videre, hva blir da sagt om meg tro, hvordan vil mine to sønner huske Pappaen sin, hva blir sagt om meg når jeg en gang ikke lenger vandrer på denne jorden.

Alle mennesker har både frivillig og ufrivillig et ettermæle, og ord som lever videre

Til eksempel kan jeg trekke frem den gamle presten Lars Oftedal, som var født i 1838. Utdannet seg til prest, og måtte gå av i nåde, da han hadde gjort seg skyldig i usømmeligheten. I familien så snakkes det om at han var litt for glad i korguttene, og derav måtte gå av som prest, så det var ikke utroskap som førte ham av stolen, det var verre. Og ordet lever videre i familien den dag i dag, og nå er det 119 år siden hans død.

Dette forteller jo litt om et menneskes ettermæle, og hva som huskes fra forfedrene, og gir litt tanker om hva som blir husket i fra dagen i dag, hvordan vil familien i fremtiden huske meg, hva blir minnet om meg, som lever til evig tid, og som ikke glemmes, hva bringes videre tro.

Ser jo på mine egne forfedre, og da ikke bare presten, men heller da andre, for å stamtreet så finnes det meget varierte mennesker, som dukker opp.

Det er blant tippoldefedrene, alt fra smeder, kunstnere og tollere, alle trodde han var los, men kirkebøkene avslørte at han var toller, så da ble det korrigert, viktig med rett historie.

Har og funnet ut at det som i dag, er et av Stavangers bedre strøk, er stedet hvor min Oldefar hadde hytte, og det er på Hinna, her hadde man hytte på landet før, og nå er det forsted til Stavanger.

Litt av et ettermæle på hytten til Tippoldefar, og landet, det har blitt forsted.

Så hva blir mitt og for ikke å glemme mange mange andres ettermæle, hva er fotsporene som de legger igjen, hvordan blir vi husket når fremtiden kommer, hva er sporene som etter oss, hva skrives i sten, og lever til evig tid, og hva skrive i sand, og blir visket ut av bølgene som kommer.

Det vil bare fremtiden fortelle, mens vi lever, må vi kanskje tenke oss om to ganger, på hvem vi egentlig er, og hva vi gjør, da vi har et liv etter vi vandrer, og det er ordet som lever videre, som forteller vår historie.

Vårt ettermæle.

Uncategorized

Å leve uten minner fra en barndom

En personlig erfaring,

Jeg husker året 1987, det var året mitt liv begynte. ikke mitt føde år, men året mitt liv startet, som det er i dag. Jeg var 18 år.

Mine første minner fra livet er trehvite vegger, mennesker rundt meg som stiller meg spørsmål, hvor jeg svarer, jeg vet ikke, jeg vet ikke. Og så sier, jeg har vondt, jeg har vondt.

Det er svart, våkner av at noen snakker til meg, jeg ligger på ryggen, en mann sitter ved min side, alt beveger seg. Jeg svarer, og løfter mitt hode, og kjenner et mørke kommer over meg igjen, hører lang borte, han forsvinner igjen, sett opp farten, og alt er mørke.

Våkner av et skarpt lys, løfter hode, hører noen sier, ligg stille, ikke løft hode, glir inn i mørke når jeg legger ned hodet igjen.

Jeg våkner, kjenner alt er mykt rundt meg, kjenner jeg har noe på håndleddet, ser på det, og leser et navn og noen tall. De fester seg.

Våkner og ser rundt meg, alt et hvit, og tenker, er det slik døden er, som blir min første tanke i livet. det eneste jeg husker, er en intens smerte i hodet.

Ser rundt meg, og oppdager noen som går inn i en vegg, det så slik ut for meg, og så ser jeg en klokke på veggen, og tenker, det kan ikke være klokker i himmelen. Og alt blir mørkt igjen.

Våkner igjen, og ser at jeg kommet inn på et rom, med seks senger på, Det står en dame ved siden av sengen min, og hun sier, vi trenger en urinprøve av deg, og hun viser meg et stor beger som er stort i åpningen på toppen, og som smalner nede, kan du bare tisse litt i dette. Sier det skal jeg gjøre, og glir inn i mørket igjen.

Når jeg våkner, er jeg enda alene på rommet, tar trakten, da jeg kjenner at noe vil ut midt på kroppen, og håper dette vil hjelpe, fyller det nesten opp, før jeg klarer å stoppe.

En annen dame kommer og henter det, det var en voksen dose ja. Og går avgårde med prøven min.

Det er kommet flere på rommet, de er alle stille. det er tre eldre menn der inne, og spør etter hvert etter et rom å kunne tisse på, de ser rart på meg, og sier, ja rett nede i gangen så er det et toalett. kommer meg opp og ut av sengen, og støtter meg nedover gangen, og inn på et større rom, med små avlukker, og det føles riktig å sette meg på et slikt sete der, og lar det strømme, og kjenner mørket falle på, og synker sammen.

vet ikke hvor lenge jeg satt der, men våkner igjen, og kommer meg opp, og går ut døren, støtter meg til veggen.

Da kommer det en dame i hvite klær, og sier, der er du, vi har lett etter deg. Og hun følger meg til rommet.

Hvor jeg kommer i sengen og sovner igjen.

Slik gikk mine første dager i livet, kjente en evinnelig smerte i hode, alle lyder var intense, spørsmål var vanskelige å svare på, følte meg nesten frem.

En lege som undersøkte meg, som jeg snakket litt med, sa at jeg hadde kommet inn med mistanke om brudd på hjerneskallen, men jeg hadde vært heldig, og bare fått et skikkelig sår mot hodet, så spurte ham om jeg trenet, og det føltes riktig å si ja, så sa ja, og han repliserte, fortsett med det, tror det kan har reddet det denne gangen.

Her startet mitt liv, jeg var 18 år gammel fant jeg ut etterhvert, nyskjerrig og redd på alt rundt meg, hadde en mor og en lillebror, og satte sammen livet bit for bit, mine første minner er fra familiens hytte, jeg trodde det var hjemme, og syntes vi hadde det fint der oppe, litt øde, spredt med naboer, men og ok.

Husker jeg ønsket å klippe håret mitt, det var så langt, klærne mine var og rare, så byttet dem, hadde en hvit hette genser, med en rosa logo på brystet, som jeg gikk med hele tiden, var det eneste jeg likte.

Håret det ble klippet på Evje, største byen jeg hadde sett, og første beskjeden de fikk av min Mor var, dere må være forsiktige med hodet hans, pga en kraftig hjernerystelse, han kan ikke vaske håret. Og de sa som sant var, vi har ikke vanntrykk, men vi kan klippe håret hans.

Var godt å få det kortere ja, ble litt mer meg da, følte jeg.

Her startet mitt liv, med rolige steg gikk jeg fremover, vi reiste herfra til Oslo kanten, og min Mor snakke om at vi skulle besøke en tante av henne, som hadde et landsted kalt Tåtøy, tenkte ikke noe mer over det, og ble med til ferje kai, og kom endelig frem etter å ha krysset et sund, og da vi svingte opp foran et større herskapshus, så kom det to personer mot meg, gjorde som jeg følte var riktig og hilste på dem, og fikk spørsmålet, kjenner du oss ikke igjen, vi er da gamle kjente, sa som sant var, jeg husker ikke, og min Mor forklarte hurtig om et slag i hodet, og en skade som var pådratt.

Livet var vanskelig, for hvem var egentlig alle menneskene rundt meg, kjente jeg noen av dem, eller ikke.

Det var ikke lett, og følte meg fremover i begynnelsen, hele tiden.

Husker da sommeren var over, og min Mor sa det var nå jeg skulle begynne på skole, sa vel egentlig bare ok, og gjorde meg klar da den dagen kom, og hun kjørte meg inn til Bergeland Videregående skole. Da vi kom til Stavanger, så forklarte hun hvor bussen gikk fra, og hvordan jeg kunne komme frem til den.

Husker hun kjørte inn foran skoleporten, og lot meg gå av, stod lenge og bare kikket på bygget og porten, lurte på hva skal jeg gjøre nå, kikket og kikket og kikket.

Kjente nervene mine var i helspenn, viste ikke hva jeg skulle gjøre, dette var totalt fremmed for meg, ingenting føltes riktig, plutselig var det masse ungdommer rundt meg, og jeg stod mitt inne i en mengde med ungdommer, og tenkte, “Dette klarer jeg ikke”, og snudde meg for å gå, fikk tatt et sted, så hørte jeg en stemme si, “Skal du og begynne her”, da viste jeg det var noen som kjente meg, og repliserte “Ja, jeg skal vist det”.

Og jeg fulgte ham inn gjennom hoveddøren, og så bort mot en vegg med mange A4 lapper hengende, og så sa han, nå får vi finne navnene våre, så vet vi hvor vi skal gå, og jeg lette frem mitt navn, og gikk til rommet, han var i den andre klassen, så vi fikk hver vår klasse, og snakket litt sammen i friminuttene. Og den dag i dag, er jeg takknemlig for at han snakket til meg, ellers så hadde jeg aldri kommet meg inn på grunnfaget innen tømmer, og oppdaget hva skole er.

På skolen her, så etablerte jeg faktisk et vennskap, som er i live den dag i dag. Dette var en kamerat av en som jeg fikk sammen med i klassen, de var en hel gjeng som kom en dag, og hentet en fra klassen, og jeg sa hei, og spurte om å kunne haike et stykke og fikk ja, og så ble det tur nesten helt hjem, de skulle i samme retning, så ga dem busspengene mine, og satt på et stykke, og tok buss siste rest, og vi begynte en lang samtale, som har vart gjennom 32 år nå.

Å si at årene som har vært har vært enkle, er mildt sagt, denne skaden som jeg lever med, har ofte vekket spørsmål, og styrer ofte unna henvendelser som kommer i retning av barndom, og minner, har ingen minner, og kan ikke danne en referanse, eller opplevelse, det er et stort tom hull i sinnet, slik er det å leve med en gammel kropp, og en hukommelse som bare er litt over 30 år.

I starten gikk jeg mye på instinkt, trakk meg mye unna mennesker og, var ofte for meg selv, og gikk turer.

Da jeg kom til skolen, fikk jeg venner, og min Mor fortalte om venner som jeg ikke hadde sett på mange mnd som hun sa, og spurte om jeg hadde sluttet å gå til dem, spurte hvor de var hen, og hun forklarte veien, og gikk så godt jeg kunne. Etterhvert så fant jeg frem til et hus, som ga meg en følelse av å kjenne til. Var usikker på hva som ville treffe meg, når jeg trykket ned dørklinken, og gikk inn.

Men fikk et hei, og lenge siden, og hvor har du vært, sa som sant var for min del, hadde hatt ferie og begynt på skolen.

Og lyttet så, og snakket litt, men ikke for meget, følte ikke den store tilhørigheten, selv om det nok var kjente av meg.

Slik begynte et liv, og lever enda et liv, minner er skapt gjennom årene som har gått, og en forståelse av livet er skapt.

Ofte ønsker jeg at jeg kunne huske barndom, og mennesker som har vært der. Men har i dag avfunnet meg med situasjonen, og lever videre, fremtiden er ikke bak meg, den er foran meg, så ser jeg når årene kommer, hva de fører med seg.

Uncategorized

Refleksjoner

Ja, nå skal jeg komme med en av mine kryptiske oppdateringer igjen da.

For min del, så er ærlighet meget viktig, er ikke alt jeg sier, men når jeg sier, så skal det være en sannhet, og alvor ikke minst, så jeg har tidvis trukket frem enkelte deler av livet mitt da, og lagt det ut her, med en tanke bak det, og fordi jeg ønsket å dele litt av livet mitt, ikke så mye, men litt, tror ikke en gang 2 % av livet mitt havner på nett her, men har og en blogg, (som jeg nå kopierer fra FB til ), hvor jeg tidvis deler tanker da, men der kommer det og bare noen tanker, og en brøkdel av livet frem.

Skal man kjenne noen, så ikke tro det er nok å lese FB eller blogg, man blir kjent med mennesker når man snakker med dem, og lytter på tankene de legger frem, og ikke det som glorifiseres på nett… Unnskyld språket, men har en vane med klar tale.

Så poenget da, for noen år siden, så var jeg på slutten av en periode, eller mange mange år som gjeldsslave kommet til en slutt på dette. Og la dette ut som en status oppdatering, ikke det at jeg skammer meg over det, ser mange rundt meg som er gjeldsslaver, men de er som oftest heldige og eier noe, som hus eller leilighet, for min del, så var det rot, og dårlig styring fra min side, som veltet meg, og ga meg noen pinefulle år.

Så da jeg endelig var kvitt alt, og kunne sette et punktum, så skrev jeg på FB, endelig slutt på gjeldsslave tiden. Hvorfor, fordi jeg var stolt av å ha kommet til en ende på en lang lang del av livet. derav så la jeg det ut, stolthet. Er det et forbud mot å være stolt tro, eller våge å si noe rett ut. Og har i dag stålkontroll på økonomien. Lært på den harde måten.

MEN her høstet jeg negative kommentarer privat, som at jeg ikke burde ha skrevet dette, det er ingen som har noe med det, men stod på mitt, og skrev det med stolthet, og lot det stå.

Så publiserte jeg en status igjen, etter at jeg fikk et jobb avslag, har nettopp mistet en jobb pga nedbemanning, men var nok heller ikke rett for meg, så da er det å komme seg videre, og skriver søknader, første gikk ut, dagen etter jeg ble ledig. og har fått første avslag. Ja jeg vet at det er nok noen som sitter å koser seg med at jeg har fått avslag, og sier “hahaha, han får ikke jobb igjen”, skal jeg bry meg om dette, nei jeg deler tanken for det var en opplevelse av de 2 % som jeg ønsket å dele, og snart er jeg i jobb igjen, og kan realisere resten av livet, med de tankene som er landet for det.

Men skal innrømme jeg synes synd på enkelte mennesker, synd på dem som sier hahaha, og koser seg over at jeg fikk avslag, og stiller spørsmål ved hvorfor de gleder seg over et menneskes ulykke, som et avslag kan være.

For meg er det bare en mulighet for en enda bedre jobb, ikke annet, ser bare større muligheter der ute. Skal jeg kose meg over at andre er i en ulykkelig situasjon, NEI, det kunne aldri falt meg inn, synes heller synd på dem, og håper de kommer seg videre, selv om de koser seg med andres ulykke, for min lykke blir bare større når jeg lykkes igjen, for den dagen kommer.

Og håper de som er i ulykken, klarer å komme seg videre, og ut av den.