En personlig erfaring,
Jeg husker året 1987, det var året mitt liv begynte. ikke mitt føde år, men året mitt liv startet, som det er i dag. Jeg var 18 år.
Mine første minner fra livet er trehvite vegger, mennesker rundt meg som stiller meg spørsmål, hvor jeg svarer, jeg vet ikke, jeg vet ikke. Og så sier, jeg har vondt, jeg har vondt.
Det er svart, våkner av at noen snakker til meg, jeg ligger på ryggen, en mann sitter ved min side, alt beveger seg. Jeg svarer, og løfter mitt hode, og kjenner et mørke kommer over meg igjen, hører lang borte, han forsvinner igjen, sett opp farten, og alt er mørke.
Våkner av et skarpt lys, løfter hode, hører noen sier, ligg stille, ikke løft hode, glir inn i mørke når jeg legger ned hodet igjen.
Jeg våkner, kjenner alt er mykt rundt meg, kjenner jeg har noe på håndleddet, ser på det, og leser et navn og noen tall. De fester seg.
Våkner og ser rundt meg, alt et hvit, og tenker, er det slik døden er, som blir min første tanke i livet. det eneste jeg husker, er en intens smerte i hodet.
Ser rundt meg, og oppdager noen som går inn i en vegg, det så slik ut for meg, og så ser jeg en klokke på veggen, og tenker, det kan ikke være klokker i himmelen. Og alt blir mørkt igjen.
Våkner igjen, og ser at jeg kommet inn på et rom, med seks senger på, Det står en dame ved siden av sengen min, og hun sier, vi trenger en urinprøve av deg, og hun viser meg et stor beger som er stort i åpningen på toppen, og som smalner nede, kan du bare tisse litt i dette. Sier det skal jeg gjøre, og glir inn i mørket igjen.
Når jeg våkner, er jeg enda alene på rommet, tar trakten, da jeg kjenner at noe vil ut midt på kroppen, og håper dette vil hjelpe, fyller det nesten opp, før jeg klarer å stoppe.
En annen dame kommer og henter det, det var en voksen dose ja. Og går avgårde med prøven min.
Det er kommet flere på rommet, de er alle stille. det er tre eldre menn der inne, og spør etter hvert etter et rom å kunne tisse på, de ser rart på meg, og sier, ja rett nede i gangen så er det et toalett. kommer meg opp og ut av sengen, og støtter meg nedover gangen, og inn på et større rom, med små avlukker, og det føles riktig å sette meg på et slikt sete der, og lar det strømme, og kjenner mørket falle på, og synker sammen.
vet ikke hvor lenge jeg satt der, men våkner igjen, og kommer meg opp, og går ut døren, støtter meg til veggen.
Da kommer det en dame i hvite klær, og sier, der er du, vi har lett etter deg. Og hun følger meg til rommet.
Hvor jeg kommer i sengen og sovner igjen.
Slik gikk mine første dager i livet, kjente en evinnelig smerte i hode, alle lyder var intense, spørsmål var vanskelige å svare på, følte meg nesten frem.
En lege som undersøkte meg, som jeg snakket litt med, sa at jeg hadde kommet inn med mistanke om brudd på hjerneskallen, men jeg hadde vært heldig, og bare fått et skikkelig sår mot hodet, så spurte ham om jeg trenet, og det føltes riktig å si ja, så sa ja, og han repliserte, fortsett med det, tror det kan har reddet det denne gangen.
Her startet mitt liv, jeg var 18 år gammel fant jeg ut etterhvert, nyskjerrig og redd på alt rundt meg, hadde en mor og en lillebror, og satte sammen livet bit for bit, mine første minner er fra familiens hytte, jeg trodde det var hjemme, og syntes vi hadde det fint der oppe, litt øde, spredt med naboer, men og ok.
Husker jeg ønsket å klippe håret mitt, det var så langt, klærne mine var og rare, så byttet dem, hadde en hvit hette genser, med en rosa logo på brystet, som jeg gikk med hele tiden, var det eneste jeg likte.
Håret det ble klippet på Evje, største byen jeg hadde sett, og første beskjeden de fikk av min Mor var, dere må være forsiktige med hodet hans, pga en kraftig hjernerystelse, han kan ikke vaske håret. Og de sa som sant var, vi har ikke vanntrykk, men vi kan klippe håret hans.
Var godt å få det kortere ja, ble litt mer meg da, følte jeg.
Her startet mitt liv, med rolige steg gikk jeg fremover, vi reiste herfra til Oslo kanten, og min Mor snakke om at vi skulle besøke en tante av henne, som hadde et landsted kalt Tåtøy, tenkte ikke noe mer over det, og ble med til ferje kai, og kom endelig frem etter å ha krysset et sund, og da vi svingte opp foran et større herskapshus, så kom det to personer mot meg, gjorde som jeg følte var riktig og hilste på dem, og fikk spørsmålet, kjenner du oss ikke igjen, vi er da gamle kjente, sa som sant var, jeg husker ikke, og min Mor forklarte hurtig om et slag i hodet, og en skade som var pådratt.
Livet var vanskelig, for hvem var egentlig alle menneskene rundt meg, kjente jeg noen av dem, eller ikke.
Det var ikke lett, og følte meg fremover i begynnelsen, hele tiden.
Husker da sommeren var over, og min Mor sa det var nå jeg skulle begynne på skole, sa vel egentlig bare ok, og gjorde meg klar da den dagen kom, og hun kjørte meg inn til Bergeland Videregående skole. Da vi kom til Stavanger, så forklarte hun hvor bussen gikk fra, og hvordan jeg kunne komme frem til den.
Husker hun kjørte inn foran skoleporten, og lot meg gå av, stod lenge og bare kikket på bygget og porten, lurte på hva skal jeg gjøre nå, kikket og kikket og kikket.
Kjente nervene mine var i helspenn, viste ikke hva jeg skulle gjøre, dette var totalt fremmed for meg, ingenting føltes riktig, plutselig var det masse ungdommer rundt meg, og jeg stod mitt inne i en mengde med ungdommer, og tenkte, “Dette klarer jeg ikke”, og snudde meg for å gå, fikk tatt et sted, så hørte jeg en stemme si, “Skal du og begynne her”, da viste jeg det var noen som kjente meg, og repliserte “Ja, jeg skal vist det”.
Og jeg fulgte ham inn gjennom hoveddøren, og så bort mot en vegg med mange A4 lapper hengende, og så sa han, nå får vi finne navnene våre, så vet vi hvor vi skal gå, og jeg lette frem mitt navn, og gikk til rommet, han var i den andre klassen, så vi fikk hver vår klasse, og snakket litt sammen i friminuttene. Og den dag i dag, er jeg takknemlig for at han snakket til meg, ellers så hadde jeg aldri kommet meg inn på grunnfaget innen tømmer, og oppdaget hva skole er.
På skolen her, så etablerte jeg faktisk et vennskap, som er i live den dag i dag. Dette var en kamerat av en som jeg fikk sammen med i klassen, de var en hel gjeng som kom en dag, og hentet en fra klassen, og jeg sa hei, og spurte om å kunne haike et stykke og fikk ja, og så ble det tur nesten helt hjem, de skulle i samme retning, så ga dem busspengene mine, og satt på et stykke, og tok buss siste rest, og vi begynte en lang samtale, som har vart gjennom 32 år nå.
Å si at årene som har vært har vært enkle, er mildt sagt, denne skaden som jeg lever med, har ofte vekket spørsmål, og styrer ofte unna henvendelser som kommer i retning av barndom, og minner, har ingen minner, og kan ikke danne en referanse, eller opplevelse, det er et stort tom hull i sinnet, slik er det å leve med en gammel kropp, og en hukommelse som bare er litt over 30 år.
I starten gikk jeg mye på instinkt, trakk meg mye unna mennesker og, var ofte for meg selv, og gikk turer.
Da jeg kom til skolen, fikk jeg venner, og min Mor fortalte om venner som jeg ikke hadde sett på mange mnd som hun sa, og spurte om jeg hadde sluttet å gå til dem, spurte hvor de var hen, og hun forklarte veien, og gikk så godt jeg kunne. Etterhvert så fant jeg frem til et hus, som ga meg en følelse av å kjenne til. Var usikker på hva som ville treffe meg, når jeg trykket ned dørklinken, og gikk inn.
Men fikk et hei, og lenge siden, og hvor har du vært, sa som sant var for min del, hadde hatt ferie og begynt på skolen.
Og lyttet så, og snakket litt, men ikke for meget, følte ikke den store tilhørigheten, selv om det nok var kjente av meg.
Slik begynte et liv, og lever enda et liv, minner er skapt gjennom årene som har gått, og en forståelse av livet er skapt.
Ofte ønsker jeg at jeg kunne huske barndom, og mennesker som har vært der. Men har i dag avfunnet meg med situasjonen, og lever videre, fremtiden er ikke bak meg, den er foran meg, så ser jeg når årene kommer, hva de fører med seg.
Kaptein Blueberry 